4 raudkollekalver med aner fra besetninga hos Birger som no har flyttet videre til Nordland.

Under årsmøtet i VR-laget i sommaren 2021 ble Birger Breiteig tildelt bjølle for hans innsats for VR-rasen gjennom mange år.

Birger er en av de som holdt på rasen gjennom ei tid da de fleste andre føyde seg etter NRF-rasens banebrytende frammarsj mot å bli så å si enerådende rase i heile landet.

Arbeidet Birger har lagt ned gjennom å fortsette drifta med vestlandsk raudkolle har hatt stor betydning for rasens overlevelse og sikret mange gode avlsdyr som for all tid vil sette sitt preg på rasen framover.

Garden som Birger overtok etter faren i 1975 ligger på Sandnes i Rogaland. Den gang var det både raudkoller og NRF-kyr på garden. Birger sjølv likte best vestlandsk raudkolla og valgte å satse på den framfor NRF-kua.

Dette var ei tid da det var vanskelig å få tak i semin av rasen. I kampen mot NRF hadde antallet dyr av vestlandsk raudkolle stupt siden 1960-tallet da rasen hadde sin glanstid og var oppe i over 60 000 kyr, ned til ett lavtall på bare noen få gjenværende buskaper. Det gjorde det utfordrende å holde innavlen nede i rasen, og det var vanskelig å rekerutere avlsdyr utenom egen besetning.

Ikke bare var det få okser å velge mellom, men inseminørene var ofte lite villige til å plukke ut doser etter disse og så helst at bøndene brukte NRF-sæd. Det var stor forskjell mellom inseminørene, og med enkelte kunne en lykkes bedre. Mange av de gjenværende brukerne som holdt på raudkolla ble derfor tvunget til å gjøre insemineringer med andre raser på grunn av inseminørenes innstillinger.

Det var ei vanskelig tid for de som valgte å fortsette med VR-dyra. Birger kan fortelle om okser som med gode resultater både ble granska og tatt ut som oksefedre på 1960-tallet. De små, lettstelte vestlandske raudkollene mjølka godt og med høgt tørrstoffinnhold, og konkurerte på mange måter fullt på høgde med NRF-dyra. Selv med stadig større oppslutning rundt NRF-kua, holdt fremdeles mange av buskapene med raudkoller seg i teten når det gjaldt produksjonsresultater og ytelse. Men da rasen i 1968 fusjonerte med NRF falt dette i grus, og det meste av det gode avlsmaterialet som VR-rasen representerte gikk rett i NRF-populasjonen.

Leder i VR-laget Knut R. Thunheim overrekker bjølle til Birger Breiteig.

Birger brukte egne okser i tillegg til det som var å oppdrive av seminokser. Blant annet hadde han en okse ved navn «Whisky» som han brukte over mange år. Den var født i 1985 og var etter 1392 Folkvord. Denne oksen hadde han og brukte den fram til 1992.

Etter hvert som arbeidet med å bevare de gamle norske storferasene ble satt i gang sist på 80-tallet, ble det bedre tilgang til seminokser og lettere å drive avl på rasen. Birger er som ett vandrende leksikon når det gjelder avl og slektskap i VR-rasen. Kyr og okser, slektslinjer og avstamninger – Birger kan det meste på rams. I tillegg har han tatt vare på bilder, opplysninger og informasjon om rasen gjennom egne nedtegnelser og stamtavler, fagblad, bøker og annet stoff om rasen.

Birger drev med mjølkeproduksjon fram til 2014, da han overlot garden til neste generasjon. Det ble da lagt om til ammekyr fram til våren 2020 da drifta ble avvikla og besetningen ble solgt. Det meste av dyra havnet hos leder i VR-laget, Knut R. Thunheim, og flere av disse er kyr som har stått som mjølkekyr hos Birger. Gode, holdbare dyr med godt eksteriør og fine jur. Ett synlig resultat av iherdig avlsarbeid og interesse for rasen.

I haust har det blitt omsatt flere dyr fra denne besetninga videre rundt om i landet, og mange av de har også havnet i besetninger med mjølkeproduksjon. Det lover godt at de gode dyra og egenskapene fra Birger sin buskap spres rundt omkring til nye besetninger og nye brukere.

Laget for Vestlandsk raudkolle vil med dette få utbringe en stor takk til Birger for hans engasjement og arbeide gjennom mange år for å bevare og videreføre rasen!

Tekst og foto: Ole Martin Bolstad