Lokale og kortreiste fôrressurser. Flott ku med kalv hos Reistad.

Etter nesten 50 år uten drift på småbruket beiter det igjen raudkoller hos Ole Geir Reistad på Hidra.

– Kva var det som gjorde at du starta opp med Vestlandsk Raudkolle?
– Det skyldes mange tilfeldigheter.

Jeg fikk tilgang på et lite og veiløst småbruk som hadde blitt fraflyttet på 70 tallet. Arealet var såpass gjengrodd med kratt at motorsag måtte brukes for å komme frem til våningshuset.

På omtrent samme tid ble en del naturverdier registrert på Hidra av biologer som da ble kontaktet, det førte til funn av et stort nok biologisk mangfold til at fylkesmannen ønsket å betale for inngjerding og gjenåpning av en gammel slåttemark med noen styvingstrær. Fylkesmannen kunne også gi tilskudd for arbeid med slåttemark på to andre eiendommer av familien.

Vi hadde da fått tak i noen få geiter og bare fjernet nok vegetasjon til å montere gjerde rundt gjengrodde areal. Geitene er effektive på kratt og nyttige for å renske nedfelte trær for løv og bark, men mindre ivrige i åpne areal. Det ble starten på en gradvis gjenåpning av gjengrodde innmarksareal.

Raudkoller i gjenvunnet kulturlandskap på Hidra.

Terrenget på Hidra er svært frodig og kupert. Tidligere generasjoner har ryddet et opprinnelig steinfylt areal og bygget utallige bakkemurer, steingjerder, uteløer, potethus osv. av naturstein. Mange små lapper i terrenget er brukt som slåttemark og åker. Det er på mange vis et ganske unikt kulturlandskap med små bruk der det var mest vanlig med 2-4 kyr i tillegg til noen få sau.

Av mangel på landbrukserfaring var ikke storfe aktuelt, men da det ved en tilfeldighet ble kjent at det var mulig å få kjøpe den gamle rasen (Vestlandsk Raudkolle) som kulturlandskapet her på et vis er bygget opp rundt, ble det likevel vurdert opp mot alternativer, og resulterte i kjøp av en drektig ku og to kalver, en av hvert kjønn. Det opplevdes noe vågalt å plutselig stå med dyrene uten driftsbygning, uten nevneverdig beiteareal eller erfaring. Men Raudkollen var tillitsfull fra første stund. Takke være god støtte og informasjon fra selger og annen bekjent, har oppstarten gått over all forventning og vært veldig lærerik.

Bakgrunnen var nok også at historien fra tidligere tider i kulturlandskapet og båser i gamle fjøs bekrefter at rasen er godt egnet i dette terrenget. Det har kulturhistorisk verdi å gjeninnføre rasen og gir en viss stolthet ved å få være med å ta vare på rasen – spesielt etter å ha fått erfare dens gode egenskaper i vårt landskap.

– Kor lenge har du holdt på med denne rasen?
– De første dyrene ble kjøpt høsten 2016 (en drektig ku og to kalver av hvert kjønn). Den gang var det registrert 153 avlskyr i hele landet (jf. Nibio). Dette var 23 år etter at den siste med VR på Hidra avsluttet driften i 1993, den gang ble det overskrift i avisen som følge av at det bare var rundt 200 avlskyr i landet. Nå er rasen tilbake i samme areal der den sist var i 1993, ettersom det er en av brukene vi benytter. (se vedlagt avisutklipp).

– Kor mange dyr har du hatt i sommar og kor stort område går dei på?
– Det var 12 inkludert okse og kalver, på ca 150 daa delvis gjengrodd innmark.

– Kan du fortelle litt om koss du driv gjennom året med flokken din på Hidra?
– Jeg har ingen tilknytning til tradisjonell drift, så det har gått på å prøve seg frem til hva som ser ut til å fungere best. Flokken holdes som ammekyr med fri utgang året rundt. Vinterhalvåret har de tilgang på skjul med talle av flis fra hogst etter rydding av gjengrodde kulturlandskap. De har ikke fast fôringsplass, det fores ulike steder alt etter hva som passer forholdene best. En type dørk-plater av plast er tidvis flyttet og brukt som underlag der det fôres for å motvirke tråkkskader/graps, det har fungert rimelig bra. Driften er minimalistisk, det er ikke elektrisitet i dyrenes skjul. Det fritar oss fra en del krav, som el-kontroll, brannsikring, smittesluse mv. Har ikke traktor eller andre større redskaper, men ATV med tilbehør som henger og flishugger. Grovfôr kjøpes i all hovedsak som høyballer i plast, bortsett fra at noe gammel slåttemark blir slått for å bevare biologisk mangfold.

Gjengrodd kulturlandskap åpnes.

Senere samme sted.

Når gjengrodde areal åpnes er ofte jordoverflaten bløt og tåler lite dyre­tråkk. Myrjord har vært så bløt at man har tenkt den aldri vil kunne brukes til storfe, men med kontrollert beitebruk og nærmest daglig flytting for å unngå overbeiting eller for mye tråkkskader, har det overrasket hvor solid torva er blitt. Raudkollen kan virke som en akkurat passe tung rase til dette, den går kontrollert og beiter og tråkker ned typisk høye vekster i bløte areal, samtidig tråkkes hull i overflaten som etter en tid ser ut til å bidra til bedre opptørking og en dypere, mer solid torv. Der arealene ikke er altfor kuperte flyttes dyrene daglig etter prinsipp om regenerativ beitebruk for å på det vis unngå overbeiting og ev. for mye tråkk som skader vegetasjonen. Det har vært enklere enn først trodd, foruten at beiting blir jevnere på alle arter, har det også ført til at flokken, inkludert kalver, holder tettere sammen så de kan virke enklere å flytte. I et bedagelig tempo blir det utvidet med stadig flere innmarksareal der gjengroing fjernes. Siden prioriteten er å åpne opp gjengrodd kulturlandskap og motvirke ny gjengroing, foruten å styrke biologisk mangfold, blir det ikke sådd eller tilført gjødsel, kalk eller annet, det eneste er tilført frø fra fôring sammen med dyrenes gjødsling i områder med fôring vinterhalvåret.

Nye areal er tilkommet enten ved at naboer har tatt kontakt med interesse for å åpne opp sine areal og delvis vet at jeg selv har spurt, alle ser ut til å se verdien av å stanse og reversere gjengroing av innmark. Til nå berøres 9 forskjellige bruk. Det er lite beiteverdi første år når gjengrodde areal tas i bruk, mest arbeid, men det ser ut til at beiteverdien blir bedre for hvert år.

– Kva meiner du er dei beste egen­skapene med denne rasen?
– Jeg har ikke noe å sammenligne rasen med, så dette gjelder sikkert flere raser:

Den er enkel å gjerde inne med strømtråd, har aldri brutt seg ut av gjerder, kalver går noen ganger ut under strømtråd, men kommer tilbake uten å stikke avgårde. Den er tillitsfull og flyttes normalt enkelt i flokk. Er hardfør, intelligent, lærer raskt, kjenner igjen forflytningsruter og husker hvor den skal – litt ivrig så vil gjerne løpe forbi på smal sti. Tar seg lett frem i bratt terreng, på smal sti, trapper i tillegg til bløtere areal. Virker veldig tilpasningsdyktig til både terreng og ulike driftsmetoder, den ser ut til å stortrives med beitebruk etter regenerativt prinsipp med daglig flytting, ser da ut til å venne seg til å like vekster som ellers ville blitt satt igjen. Det er en passende tung rase for mitt bruk.

Landskapspleiere i skjønn forening.

Den har kalvet lett både innendørs og ute i det fri, uten behov for hjelp. Det har vært tilfelle der kalving har skjedd bekymringsfullt langt ute i terrenget, men samme dag har kua fått med seg kalven i stor avstand frem til skjulet. Ved tilfeller der flokken har vært spredd når den ropes inn for å bli flyttet, men ikke alle kommer, hender det at sjefskua henter resten av flokken. Oksen bryter gjerne ned yngre trær i krattskogen så det bites lauv til topps. Rasen gir stadig flere positive overraskelser. Bortsett fra en kvige som trengte ett døgn for å reise seg etter kalving, har det ikke vært noen form for problem, ingen skade eller observert sykdom. Det har ikke vært behov for veterinær foruten dialog per telefon.

Det er vanskelig å si hva jeg synes er den beste egenskapen, det må være at den passer så godt inn i vårt kulturlandskap.

– Er det noe som du meiner bør løftes frem med Vestlandsk Raudkolle rasen og generelt dei andre gammelnorske kurasene for å få fleire til å starte opp med urfe?
– Rasens fortreffelighet i sitt gamle element med effektiv beitebruk som skjøtsel av gamle kulturlandskap, enkle å holde på plass med strømtråd i bl.a. naturtyper som kystlynghei, verneområder, synes jeg kan fremheves.

Dyrene har egenskaper og størrelse som kan tilsi de bør vurderes som førstevalg når det gjelder mer fremtidsrettede driftsmetoder av hensyn til klima med økt fokus på jordsmonn med biologisk mangfold. Både ut fra det som er å lese fra globalt og nasjonalt arbeid er inntrykket at regenerative landbruksmetoder vil få stor oppmerksomhet fremover.

Synes det kan løftes frem at det ihvertfall for min del oppleves å være et godt kontaktnett som støtter opp om bevaring av rasen, uten det ville det ikke vært gammelnorsk kurase på Hidra. Spesielt hyggelig at lagets leder følger med og har god oversikt, det er virkelig god hjelp.

Tekst og foto: Ole Geir Reistad